PNIMA-prosjektet for jøder fra Kaukasus samler kvinner og barn for å bedre deres integrering i storsamfunnet.

Selv om mange av Kaukasus-jødene har bodd 15-20 år i Israel, er turen med PNIMA deres første besøk ved Klagemuren.

Utenfor Haifa har jødene fra Kaukasus sin egen synagoge, Tirat HaCarmel.

Disse menneskene er hardføre og bor svært primitivt. De fleste lever under fattigdomsgrensen. De som har klart å skaffe seg jobber arbeider oftest innenfor renhold. Mange er svært religiøse. Utenfor Haifa har de sin egen spesielle synagoge, Tirat HaCarmel. Mange mødre har problemer med grensesetting overfor barna, ifølge Weil.

Dr. Weil har fokusert på denne gruppen jødiske immigranter fra Kaukasus til Israel siden 2005. De fleste har bodd i Israel siden tidlig 90-tall. Flere kom allerede på 70-tallet. Et fåtall av dem har lært seg hebraisk.

Antropologen
Selv emigrerte londonjenta Shalva Weil fra England til Israel i 1972. Hun utdannet seg til antropolog og jobber i dag på Institutt for undervisning ved Hebrew University i Jerusalem. Forskning og prosjektjobbing fyller mer enn 100 prosent av arbeidsdagene hennes.
- Jeg har levd side om side med jøder fra de fleste samfunnsslag, forteller hun. I begynnelsen av studiene og frem til 1977 bodde hun sammen med, og studerte, jøder fra Bombay i India. Siden har det blitt ytterligere studier omkring jødene fra Etiopia og andre land. Det finnes omkring 100 etnisk-jødiske grupper i Israel i dag, fastslår hun.

Kaukasusjødene
Blant dem hun ønsker å bidra til å integreres bedre i deres "nye" hjemland er altså jødene fra Kaukasus. - De kommer fra fattigslige kår på lik linje med de etiopiske jødene. Men jeg tør påstå at de vevre og vakre etioperne har klart å skaffe seg flere kanaler for hjelp enn disse fra Kaukasus, hevder Shalva. Prosjektet hennes omfatter innbyggere i Kiryat Yam utenfor Haifa, Pardes Hanna ved Hadera samt i Netanya. Det finnes jøder fra Kaukasus over store deler av Israel, men disse tre stedene er valgt ut til PNIMA-prosjektet.

Må føle verdighet
Shalva har en god del hjelpere. Sosionomer, psykologer og soldater som gjør siviltjeneste. Selv møter hun gruppene i prosjektet både titt og ofte, men holder selv kun ett seminar i året. - De ønsket først at jeg skulle komme til dem, men jeg takket nei. Jeg ville at de skulle komme ut av sine fattigslige hjem og til en flott møtesal. Første gang leide jeg rådhusets møtesal i Netanya, smiler hun.

- Min tanke er at de skal bygges opp, føle seg verdige og være med på noe som har status. Det ble en suksess.

Integrasjon
Poenget hennes er å få kvinner og barn ut i samfunnet slik at de kan finne sitt ståsted, sosialiseres. For nå må de videre! Hun satser også på å bidra til at barna skal bli trygge og skaffe seg utdannelse.
- For å få til det, må mødrene føle seg som verdige borgere og læres opp til å motivere barna til blant annet å gå på skole og gjøre lekser, fortsetter hun. Og legger til at noen har klart det, men det er altfor mange som står i stampe. Det er mange kulturelle grunner for det.

Gledestårer ved Klagemuren
- De var - og de fleste er fremdeles - religiøse. De har levd isolert i fjellene i Kaukasus, i Tjetsjenia og blant annet i den muslimske byen Derbent. De har tviholdt på sin religion, men selv etter 15-20 år i Israel - inntil 2005 - hadde ingen av dem vært ved Klagemuren. Jeg ordnet med en tur. Mange av bestemødrene gråt av glede! Plutselig hadde jeg oppfylt deres drøm. Det var svært rørende. Nå forsøker jeg å bringe dem til Jerusalem og Klagemuren en gang i året.

Ut på tur
En annen gang fylte prosjektlederen tre store busser med hele 150 personer og inviterte til middag på Hebrew University i Jerusalem. Det ble foredrag, undervisning og lek, og deretter et deilig måltid i en av studentkantinene. Også en stor opplevelse for dem, forteller hun. Senere tok hun dem til Neot Kedumim, et bibelsk landskapsreservoar i nærheten av Modiin, midt mellom Jerusalem og Tel Aviv.

- Vi satser hele tiden på å snakke om temaer som skal bidra til kunnskap, innsikt og videreutvikling. Mennene deltar bare på turene, ikke på møtene våre, sier hun.

Arrangerte ekteskap
Fordi de fleste mennene er arbeidsløse, kan noen oppføre seg voldelig. I kulturen deres er det også naturlig med arrangerte ekteskap. Og generelt er de dårlige på grensesetting - og det gjelder ikke bare overfor barna. Derfor setter prosjektet store ressurser inn på å lære de voksne å sette grenser, slik at de skal komme inn på riktig spor i livet og samfunnet forøvrig, forteller en oppglødd Shalva Weil. For midt i alle problemene har hun stor tro på dem og at de skal lykkes. - Den økonomiske støtten fra HJH skaper ytterligere motivasjon, smiler hun takknemlig.

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver