I dag holder den smilende 40-åringen på med doktorgrad og foreleser på avansert nivå om computerintegrerte industrielle laboratorieroboter for studentene ved universitetet i Tel Aviv hvor han fikk jobb i 2004. Hebraisk behersker han strålende etter ni år i Israel. Heller ikke et forventet kultursjokk ble noe egentlig sjokk for ham.

Slik var det!
- Nei, for det vi lærte på Ulpan Halom var så metodisk. Vi fikk en utrolig god innføring i, og forståelse av, strukturen i det hebraiske språket. Ikke bare det, vi fikk lære alt mulig om samfunnet i Israel også! Akkurat slik vi møtte hverdagen da vi kom hit. Derfor kan jeg i dag takke Felix Fainberg og Ulpan "Halom" for at jeg har sklidd inn i miljøet her i Israel på en utrolig god måte. Og for at språket mitt er såpass godt at jeg i dag kan undervise her på universitetet. Men jeg vet jo at det er støtten utenfra som fikk det til å gå rundt ved "Halom" slik at språkskolen i det hele tatt kunne ha råd til å undervise oss og ikke minst via økonomisk støtte fra Hjelp Jødene Hjem i Norge. Så jeg vil sende en stor takk til alle dem som har støttet språkskolen og tenkt på oss, slik at våre drømmer kunne bli virkelighet, sier en rørt Jevgenij.

Han har tatt oss med til laboratoriet på universitetet der han underviser. Her er det roboter som leker med og plukker opp legoklosser og andre dingser via pc-styring og alt mulig annet som vi ikke forstår en døyt av. Tekniske instrumenter går på skinner i lokalet og plutselig er det noen "fingre" som henter opp det ene og det andre og sender det til nye mål.

Gammel drøm
Allerede i 1988 bestemte familien Kagan seg for å emigrere til Israel. Men det bød på problemer. Jevgenij måtte finne seg i å studere i datidens Sovjet. Han begynte på ingeniørstudier i Rostov, sør i landet, hvor han ble uteksaminert i 1991. Men han tenkte allerede den gang på Israel. Bestemor og far snakket alltid jiddish. Han fikk jødedommen inn med teskjeer, selv om han ikke er spesielt religiøs i dag.

Stengt for jøder
Jevgenij begynte på nye studier. Ble postgradestudent i St Petersburg, men det han virkelig ønsket å studere, nemlig anvendt matematikk, var stengt for jøder. En dag fant han plutselig ut at det var noen som skulle undervise hebraisk på fakultetet for utenlandske studier i St. Petersburg. Han meldte seg på. Slik kom Jevgenij til Ulpan "Halom". Historien videre forteller at hans "halom", drøm, ble oppfylt.

Da han kom til Israel i 1999, havnet han på Merkaz Klita (absorbsjonssenter) i Askelon, nær grensen til Gaza, et sted for unge mennesker med høy utdannelse. Der bodde han i fem måneder, fortsatte på språkskolen helt til "kita dalled" (fjerde klasse) og passerte eksamen med glans. Deretter måtte han igjennom en ny, israelsk test innen sitt fag.

70 prosent russiske jøder
- Hvordan er russisk nivå i forhold til israelsk når det gjelder matematikere og ingeniører i dag?

- Israelsk nivå er mer avansert. Det er også ca 70 prosent russere innen matematiske fakulteter her i Israel nå, svarer Jevgenij lakonisk. For tre år siden var han tilbake i Russland, men likte seg absolutt ikke. Det er her i Israel han hører hjemme.

Jevgenij har kun en fjern tante igjen i Russland. Han kom til Israel i 1999 sammen med mor, far (som døde for fire år siden) to onkler og en tante. Men han har slektninger i Tyskland og Canada. Jevgenij er ugift, han stortrives i Israel og tar godt vare på moren. Også hun er lykkelig for å ha kommet "hjem", forsikrer Jevgenij.



Lena Chervinskaya (44) gleder seg over hver eneste dag hun våkner opp i sitt nye hjemland. Her på plassen foran Jerusalem rådhus hvor hun jobber i et IT-firma.

- Kan dette være virkelig?

Lena Chervinskaya (44) klyper seg i armen hver dag. Selv etter ni år kan hun nesten ikke tro at drømmen om et hjem i Israel gikk i oppfyllelse.

Prosessen frem til at mor, far, Lena og sønnen Shlomo endelig landet på Ben Gurion-flyplassen i 1999, bestod av lange forberedelser og mange studier.
Vi møter Lena utenfor Jerusalems rådhus. Hun er en vever kvinne med kortklippet, tykt og naturlig grånende hår, blide øyne og et varmt smil.

St. Petersburg 1992
Tanken på en fremtid i Israel grodde frem i St. Petersburg i 1992. - Da var min sønn syv år. Hver søndag gikk han til en klubb for jøder som var fast bestemt på å forbli i Russland, og samtidig ha friheten til å leve et jødisk liv der. Chabad - en retning innen jødedommen - sto for undervisningen. De stelte i stand mange arrangementer for voksne, også. Alle stortrivdes. Det var klasser og forelesninger om alt innen jødedom, for alle aldersgrupper. Vi lærte om det hebraiske språket, om jiddish, alt fra Bibelhistorien og om jødisk historie.
Kunnskapen fikk mine foreldre - som begge er jøder - og meg selv til å lengte forferdelig til Israel. Etter hvert bestemte min mann - som også er jødisk - og jeg oss for å skilles. Da begynte planleggingen for alvor.

En DRØM går i oppfyllelse
Det hebraiske ordet halom betyr drøm på norsk. Det siste halve året før familien Chervinskaya bestemte seg for å emigrere til Israel fikk Lena kontakt med Ulpan "Halom". Faren hennes ønsket ikke å gå på språkskole. Men moren studerte ivrig hebraisk på en annen ulpan i byen og syntes nivået der passet for henne. Lena, derimot, tok dette med språket svært seriøst, fordi hun visste at hun måtte livnære seg og forsørge sønnen i det nye hjemlandet. Hun måtte beherske hebraisk.

Takker for støtte
- Det var en fantastisk læreperiode på Ulpan "Halom" under Felix Fainbergs administrasjon, forteller hun. - På seks måneder kom jeg til "kita bet", eller andre klasse, og fikk nest beste karakter på avsluttende test. Og ulpanen var helt gratis, takket være støtte fra blant andre norske givere. Da vi kom til Israel, kunne jeg begynne rett i "kita gimmel", eller tredje klasse. Som ny immigrant fikk jeg ytterligere fem måneder fri undervisning via Keren Klita. Jeg avsluttet i "kita dalled", eller fjerde klasse. Fordelen var at jeg kunne hebraisk allerede da jeg kom til landet, selv om det var begrenset.

IT-konsulent
Lena lærte seg også engelsk i Russland. I dag har hun jobb som IT- konsulent i firmaet som er hovedleverandør av IT-tjenester til blant annet Jerusalem kommune. Lønningene i Israel er lave sett med norske øyne, og hun tjener ca 6000 shekel i måneden etter skatt. Sønnen er i dag 22 år og studerer på en religionsskole (Yeshiva) i byen.

Hver sommer reiser han til St.Petersburg for å besøke sin far. Lena var svært nervøs første gang han dro. Hvordan ville han oppleve det? Vel tilbake sa han:
- Mamma, jeg føler meg som en turist i Russland nå. Det er her i Israel jeg hører hjemme.

Da var det vanskelig for Lena å holde gledestårene tilbake.

Lena og sønnen har bodd sammen med foreldrene, men nå har hun endelig klart å skaffe en egen liten leilighet på en annen kant av Jerusalem. Snart håper hun å finne en leilighet til foreldrene i nabolaget. Familiene er religiøse og overholder shabatreglene, og da er det hyggeligst å bo i gåavstand.

Klyper seg i armen…
- Hva er spesielt med Israel?

- Hver eneste dag er nesten uvirkelig, svarer Lena. - Jeg spør meg; er det sant at jeg er her i landet? Israel er rett og slett drømmen som gikk i oppfyllelse!

Etter en slitsom flytteprosess, da de endelig hadde satt seg på flyet og tatt av fra Russland, landet de i Finland der de var tre dager før ferden skulle fortsette til Israel.

- Møtet med menneskene i Finland disse dagene er ubeskrivelige. Vi følte så sterkt at de som tok i mot oss hadde en livsoppgave som kom fra det innerste i hjertet: Å hjelpe oss russiske jøder på veien hjem til Israel. Jeg regner med at nordmenn og finner er ganske like. Og jeg må si at disse tre dagene med hjertevarme og kjærlighet i Finland, blandet med forventningene vi hadde til vårt nye hjemland, var noe av det beste vi noen gang har opplevd.

Lena betror oss at hun har fått en venn. Han er også fra Russland. Og hvem vet: Kanskje kjæresten også er litt av hemmeligheten bak Lenas tindrende øyne?

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver