Arik kaller seg en ”Big brother”. Oppgaven er å komme i kontakt med de yngste tenåringene som driver gatelangs eller samles i parker, på lekeplasser, i bakgårder eller i tomme bygninger om kveldene. Han snakker med dem, får tillit. Leder dem på riktig spor. Det er nok av dem som vil trekke med seg de yngste ut i elendighet.

Vi møtes ved 20-tiden en onsdagskveld. Det er forlengst blitt mørkt. Dennis er også med.

– Jeg skal vise deg hvor jeg traff Dennis, sier Arik. Sammen vandrer vi oppover noen smale gater. Inn en port og videre inn i en bakhage. Trolig en nedlagt basketballbane. En ødelagt, gammel sofa er hensatt. Innholdet i putene, små svampbiter i mange farger, er pelt ut av rastløse tenåringsfingre. De ligger strødd utover hele plassen. Ved siden av står et tomt hus. Uten dører, vinduer, elektrisitet eller vann. Men med mange rom.

- Her fant jeg 20-25 ungdommer en kveld, forteller Arik. – Først ville de ikke snakke med meg, men etter hvert fikk jeg kontakt. I kveld er det ingen andre her. Men de to viser oss rommene. Både utvendig og inni er det tagget med spray. I alle farger. Stjerner, streker, ansikter, figurer.

Oppussing
Arik tok kontakt med naboene og med eierne av huset. Joda, helt greit. Ungdommene kunne gjerne få holde til der bare de ikke lagde bråk. I alle fall inntil de skulle restaurere eller rive huset.

De unge satte i gang å rydde. Møbler fant de ved søppelcontainere. Greie nok til å sitte på. Inne kunne de tagge så mye de ville for å uttrykke seg. Alt var fint. Men en kveld ungdommene kom, var huset og møblene dynket fullt av olje. Hvem som hadde gjort det, vet ingen. Ingen kan sitte der mer.

Viktig verktøy
Arik er selv fra Russland. Han kom til Israel sammen med sine legeforeldre for nøyaktig 13 år siden. Da han var åtte. Han skjønner godt hva de russiske tenåringene går igjennom. Han har vært ”der” selv. Så han vet hva de trenger. Voksenkontakt. Noen de kan snakke med, stole på, noen som kan rettlede dem, ta dem med på aktiviteter, og gi dem motivasjon til å oppfylle drømmer. Selv hadde Arik en klok onkel som alltid var der for ham da foreldrene jobbet døgnet rundt for å klare seg.

Arik er også et bindeledd mellom de unge og kommune, skole, politi og andre myndigheter. En løgn kjenner han igjen øyeblikkelig, så de unge prøver ikke lenger å lure ham.

- Men det viktigste jeg forsøker å gi dem, er et verktøy. Det består av at de skal kjenne igjen eller forstå et problem før det kommer. De må med andre ord tenke igjennom konsekvensene av sine handlinger før de foretar seg noe, understreker Arik.

Rundt 300
I Rehovot er det rundt 300 ungdommer i ung tenåringsalder som reker ute om kveldene. Arik har full oversikt. Ca 15 av dem har droppet ut av skolen. Alle har hans mobilnummer og kan ringe når som helst dersom de trenger hans hjelp. Han har jobbet med dette i ti måneder nå, og alle kjenner ham. De forsøker å få til ulike tilbud til russiske immigrantungdommer. En klubbkveld spesielt tilpasset de unges musikksmak, er på trappene.

- Du skjønner, sukker Arik, - som russere føler vi oss utstøtt. Alle ser hvor vi kommer fra, og det har sin pris.

Dennis lytter beundrende på Ariks glimrende engelsk. – Ok, jeg skal hjelpe deg å lære engelsk, svarer Arik. Men han legger inn noen forventninger til poden, dersom han skal gi av sin tid. Arik forteller at han er selvlært i engelsk, først og fremst via dataspill og tv.

Sjenert
Dennis er en sjenert 14-åring. Han kom til Israel halvannet år gammel. Sammen med mor, far og bestemor. Men ingen søsken. Hjemme snakker de kun russisk. Far er vaktmann, mens mor er sydame. De jobber lange dager begge to. Dennis viser oss rundt i byen, på steder der de unge møtes. På veien til en park, sitter sju-åtte mye eldre russisk-fødte ungdommer på en trapp.

- Jeg må stikke bortom å hilse på, sier Arik. – Men jeg liker dem egentlig ikke. Vi lar være å spørre hvorfor.

Dennis røyker. Han røykt siden han var 12. Vil slutte. Ingen i familien hans røyker. Han spør Arik om lov til å tenne en sigarett. Ok. Men kun en! Dennis respekterer dette gjennom hele kvelden. Når vi vandrer videre er klokken blitt 10 minutter over 22 på kvelden. Han skulle vært hjemme kl. 22. Arik ber ham ringe hjem for å fortelle hvor han er og hvem han er sammen med. Han får være ute 20 minutter til.

Vil bli politi
Dennis har jødiske foreldre og føler seg både som jøde og israeler. Hva han synes om militæret, vet han ikke riktig. Han fikk litt hjelp med hebraisk da han begynte på skolen, men ikke mye. Han synes det går greit med språket.

- Har du en drøm, Dennis? Med et sjenert smil kommer det: - Jeg vil gifte meg med en pen jente!

Og så kan jeg tenke meg å bli politi, smiler han før han løper hjem til avtalt tid.

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver