Vi ble oppringt tidlig om morgenen på dagen for vårt planlagte besøk med beskjed om at en rakett nettopp hadde landet, så hvis vi ikke ville komme, forstod de det. Jeg ble flau. Der lever alle disse menneskene i konstant frykt for sine liv og så skulle vi avstå fra å besøke dem?

Sønnen drept i krigen, huset truffet av rakett
Vi besøkte tre av dem. De kunne hatt det flott der, de har fått seg tildelt egne, små hus med en liten have på for- og baksiden, og de har familier og venner på alle kanter. Det er aldeles vanvittig at man mener at Israel skal akseptere ustanselig å bli bombardert uten å kunne gjøre noe for å stanse elendigheten.

Nederst i Haggai Street var hullet i bakken. En kvinne sto like ved og hengte opp tøy. Hun skjønte at vi hadde en hjelpefunksjon for hun ropte etter oss: "Kan dere ikke hjelpe meg, da?" Vi ble fortalt at hun hadde to døvstumme barn å ta vare på, mens frykten for rakettene stadig hang over henne.

Litt lenger oppe i gaten besøkte vi et eldre etiopisk ektepar. For noen uker siden hadde en rakett falt i "haven" deres og påført huset store skader. Heldigvis hadde far vært i synagogen, mens mor hadde vært inne hos naboen og drukket kaffe - ellers hadde de begge vært døde. Huset var fikset, men de var ennå litt rystet av opplevelsen. Ekstra trist var det jo å få høre om den eneste sønnen deres. Han var blitt drept i krigen, og de tok ned bilder fra veggene for å vise frem en flott soldat.

Bedre der de kom fra?
Så tenker man jo - var den noen vits i å komme til et sånt Israel? Hadde de det ikke bedre i Etiopia? Og straks raser bildene fra Etiopia rundt i hodet, og jeg er så takknemlig for at jeg fikk sjansen til å reise dit og se. For Israel må være et paradis for dem - selv med utryggheten som følger alle rakettene. De lander jo uten mål og mening, oftest havner de på jorder og åpne plasser, simpelthen fordi det er mest åpent land i Negev.

Ren terror
Så blir det da naturlig å spørre seg om hvorfor de tar seg bryet med å lage og sende disse hundrevis av rakettene inn over Israel. Det er jo egentlig en underlig beskjeftigelse, som også må koste en del penger. Det finnes bare ett svar - det er ren terror. Foreløpig kan de ikke lage raketter som når særlig langt. Derfor er disse småbyene nær grensen målskiver. Alarmen går 2 - 3 minutter før nedslaget kommer, og beskjeden til de som bor i byene er: Løp inn i nærmeste hus umiddelbart!

For tre år siden var jeg med en delegasjon til et møte i rådhuset i Sderot. Der talte ordføreren, og han var så stolt av folket sitt: "Ingen har flyttet", sa han. "Alle blir værende". - "Alle reiser sin vei", sa den lille etiopiske familien vi nå besøkte.

Minnestein etter et søskenpar på to og fire år som ble drept av en rakett utenfor bestemorens hus. (Foto: Torbjørn Ekroll).

Drept mens de lekte
Øverst i Haggai Street står en stor minnestein utenfor en haveport. To små barn hadde vært på besøk hos mormor i påsken, og da de lekte på gaten utenfor huset hennes, kom en rakett og drepte begge barna. For en grusom hendelse! Der sto begge navnene hogget inn - 2 år og 4 år gamle. Hver dag når mormor går ut av huset, går hun forbi denne minnesteinen. Hun har et pent, lite hus - som alle de andre - en litt lita stue, kjøkken og bad og et par soverom. Alle de vi besøkte, hadde TVen på - det var nye, fine TVer. Der satt vi og prøvde å prate litt, se på bilder, drikke brus, mens TV-bildene flimret i fjeset på oss.

Tøff fangevokter fra Tsjetsjenia
Maria kom på besøk. Hun hadde nok sett at det var "fremmedfolk", og hun ville gjerne gi sitt bidrag. Hun snakket nesten bare russisk. "Det holder for meg", sa hun, "jeg er 77 år og greier meg med det". Hun kom fra Tsjetsjenia, der hun hadde vært fangevokter. Nå var tennene hennes borte, men hun brød seg ikke om det. Verre var det med benet, det hadde fått seg en kraftig smell da en rakett traff like ved og blåste henne over ende. En ukes sykehusopphold og en solid gips ble resultatet, og hun følte seg privilegert over å være i live. Hva som skjedde med benet, hadde hun ikke oversikt over, men krykkene hjalp henne.

De som fulgte oss - det var hjelpeorganisasjonen "Selah" (Israel Crisis Management) - sa at neste generasjon, barna, er lykkelig og utvikler seg bra. Og ganske riktig - nedover hele Haggai Street så vi grupper mede barn som lekte - noen med sykler, noen med baller. Og fikse tenåringer i grupper ruslet omkring, omtrent som "hvor-som-helst".

Haggai handler om prioritering
Det er en prosess, dette, og den tar tid. Men den er i gang, og den skal lykkes. Jødene skal hjem! Det er rørende å møte alle som jobber dag og natt for dette. Noen bruker all sin fritid, noen har påtatt seg jobben på heltid. Å takke alle disse menneskeskjebnene krever stor styrke og mye visdom. En blir fylt av både respekt og ærbødighet over det utrettelige arbeidet de gjør.

"Haggai Street" - gatenavnet var såpass spesielt at jeg dro hjem for å lese dette lille skriftet i Bibelen - "profeten Haggai". Det handler om prioritering - om å sette Gud først - mens vi jo så ofte driver med våre egne ting og håper at Gud finnes et sted i nærheten. Men i ingressen i kong James-oversettelsen står det: "Han kaller folket til fornyet mot i Herren - til fornyet hellighet i sitt liv og til fornyet tro på Gud, som også er Herre over fremtiden". Det er skrevet etter at fangenskapet i byen er over og en gruppe jøder har nettopp vendt tilbake til landet Juda. Da ble det plutselig meningsfylt med immigrantene i "Haggai Street"…

P.S.
To dager etter vårt besøk i Sderot fikk vi melding om at hjemmet til vår veiviser Anat var truffet av en rakett. Hennes foreldre ble sendt på sykehus, og huset ble smadret. Det var en rar beskjed å få - Anat var den som fulgte oss rundt for "Selah", hun har vært frivillig medarbeider der i fire år, en søt ung etiopisk pike. Jeg ser henne for meg der hun vinket adjø til oss før hun gikk inn i huset sitt. Det blir ikke bare en rakett når den rammer noen man kjenner. Anat er også reservemor for fire foreldreløse barn som bor i Haggai Street. Sderot er en by der kriser treffer nye kriser, og styrken ligger i et varmt og forpliktende fellesskap, der hjelperen ofte selv blir hjulpet gjennom en krise.

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver