Samme dagen som jeg vil fortelle om hadde vi stoppet i NetanYa - en perle av en by ved Middelhavet. Vi gledet oss til et par dager med bading og hvile samt en invitasjon til sabbatsaften på Ulpan Akiva, et prosjekt som dere givere har støttet helt fra begynnelsen av i 1990.

Denne skolen var og er helt unik - et ypperlig fredsarbeid; den gang og i mange år, ledet av den kloke og varme Shulamit Katzenelson. Hun ble nominert til Fredsprisen, men fikk den ikke dessverre. Hun fikk hjemlov for noen år siden. Jeg tror det ventet en pris for henne der.

Kvinnen på benken
Ideen ved skolen var både enkel og genial. Jødiske og arabiske ungdommer studerte sammen for å lære hverandres kultur og språk å kjenne og ikke minst hverandre i felleskap gjennom flere måneder. Slikt blir det fred av! Skolen driver heldivis i dag i samme ånd som før.
Dit skulle altså vi på sabbatsaften - men det var ennå bare torsdag og vi hadde nettopp kommet fra rundreise i Nord-Israel. De fleste ville hvile, men jeg lengtet så etter å se havet at jeg gikk i den retningen alene.

Da var det at jeg så en enslig kvinne på en benk i nærheten av stranden. "Kan hun være en ny immigrant?", tenkte jeg. Klesdrakten hennes kunne tyde på det. Dette måtte jeg finne ut av!

Derfor satte jeg meg på "hennes" benk, nikket og smilte til henne, men sa ingenting, ikke hun heller. Men om en stund kjente jeg en hånd som strøk over mitt kinn og en stemme som sa et ord på engelsk "Good". Så reiste hun seg. Det gjorde jeg også for jeg var redd for at hun skulle gå før jeg hadde fått snakket med henne.

Før jeg rakk å si noe, hadde hun slått armene sine omkring meg. Nesten uhørlig hørte jeg noen få ord - på russisk! Det var som jeg hadde tenkt!

Så slapp hun meg. Men da kom ordene på russisk som en foss! Da hun til slutt tidde, så hun på meg som om hun ventet på svar. Det fikk hun, på norsk!

Tårer og latter
Det var en forunderlig stund. Ikke et ord av hverandres tale hadde vi forstått, men vi kjente at vi var søsken på jorden. Tårene var ikke langt unna, men så brøt vi ut i en befriende latter for situasjonen var jo nokså komisk også. Ved hjelp av noen ganske få enkelske ord, håndbevegelser og mimikk fikk jeg hennes historie.

Hun het Lena, var 63 år, ugift og barnløs, men hadde en stor familie der hjemme i Russland. Hun ringte til dem hver dag for de pengene hun fikk tildelt, for de måtte få vite at hun hadde det bra. Hun hadde nettopp kommet og bodde nå sammen med flere kvinner på en stor sal hvor hun hadde en liten plass for seg selv. Ellers hadde hun bare det hun gikk og stod i. Men hun var så lykkelig! I hele sitt voksne liv hadde hun i hemmelighet lengtet til Israel - og nå var hun her! Vi var glade begge to når vi skiltes.

Siden har det vært godt å tenke på dette møtet i mitt arbeid på HJH-kontoret, og et annet møte senere på samme reisen, i Jerusalem, og vite at de etter hvert fikk et verdig liv i Israel. Det var en ekstra mening i hverdagen når jeg hadde fått noen ansikter å forholde meg til.

"Tusen frivillige hender"
Jeg er så takknemlig for hva jeg har fått vært med på i denne humanitære hjelpeorganisasjonen som HJH er og får følge med på at det ene gode prosjektet etter det andre ser dagens lys til bruk for et hjemsøkt folk i alle livets faser. Det er jo egentlig givernes prosjekter! Vi i HJH er bare formidlere, et arbeid vi prøver å utføre så samvittighetsfullt som mulig både i styrebeslutninger og på kontoret. Når midlene kommer fram dit de skal, har det vært betagende å se hvordan "tusen frivillige hender" har fått dem til å yngle der de først ankomne immigranter hjelper de neste!

For en lagånd! Det var nettopp dette vi opplevde i Jerusalem på den samme reisen.

Vi skulle få møte to immigrantfamilier i deres hjem - en som hadde kommet først på 90-tallet og en helt nyankommet. Vi ble delt opp i små grupper på 2 eller 3 med guide og en frivillig førsteimmigrant. Det var spennende.

En blå hårspenne
Jeg husker ikke så mye fra den første familien som hadde fått det de trengte, men besøket hos den andre har jeg aldri glemt. Den familien bestod av et eldre ektepar, deres datter og barnebarn, ei lita jente på ca. 5 år. Jeg la spesielt merke til henne med det samme. Det var tydelig at hun var glad for besøk. Det tror jeg nok de voksne også var, men det ble noe annerledes for dem der de stod og tok imot fremmede i en nesten tom leilighet.
Situasjonen grep meg om hjertet med tanke på at det var jo for dem jeg arbeidet i HJH. Jeg fikk en veldig trang til å si dem noe og spurte guiden om hun ville oversette for meg. Jeg så at det gledet dem - men mest la jeg merke til den lille jenta. Hun lyttet med hele seg og sendte meg raske smil - jeg smilte tilbake.

Etter litt frihet og fotografering, var det tid for å si farvel. Da fikk veslejenta det travelt - det så ut som hun lette etter noe. Så kom hun springende med utstrakt hånd. I den lå det en blå hårspenne! Den var hennes, og den ville hun at jeg skulle ha. Jeg gikk ned på kne og omfavnet henne. Spennet har siden ligget i mitt smykkeskrin som en juvel. -

Små, gylne øyeblikk
Det var bare disse kjære minnene fra min første tid i HJH jeg hadde lyst til å dele med dere. Det er rart å tenke på at de små, gylne øyeblikk i våre liv skal få så store virkninger. La oss ta vare på dem - for de store øyeblikk kommer så sjelden. Tiden i HJH har i alle fall beriket mitt liv både gjennom det unike arbeidet jeg har fått være med på og sett resultatene av, og samarbeidet med flotte medarbeidere og ikke minst kontakt og oppmuntring fra giverne gjennom mange år.

Det er flere av oss som takker for seg i vår - for alt har sin tid, men vi gjør det med full visshet om at arbeidet går videre med dyktige og trofaste medarbeidere med "hjarte på rette staden". Vi har valgt en liten del av hjelpearbeidet i verden, for ingen kan hjelpe alle - men alle kan hjelpe noen.

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver