Tema: Vennskap med Israel Av: Anne-Marie Gravdahl Publisert: 20. desember 2005

Ved årsskiftet
Året nærmer seg slutten - igjen. Slik går år etter år nærmest av seg selv.

Plutselig inntreffer ting som får tiden til å "stå stille". Da er det rom for refleksjoner. Det kan være personlige stoppesteder, eller slike som vi er felles om som jul og årsskiftetider. Da tar vi oss tid til å si ting til hverandre som vi vanligvis ikke gjør.
Det er også tid for å tenke over hvor heldige vi er som får lov til å leve og bo i et land som Norge, der alle har det godt og der alle hjelpeinstanser er til vår rådighet. Så fører kanskje tankene våre oss til noen vi kan hjelpe, noen vi kan ta ansvar for, noen vi kan be for.

Det er klart at vi i HJH først og fremst tenker på Israel og alle behovene vi ser der. At 700.000 lever under fattigdomsgrensen i et land som "flyter av melk og honning" er et tankekors for oss og en utfordring for myndighetene der nede. Men et hjertesukk fra dem er at "om vi ikke hadde måttet bruke halvparten av vårt statsbudsjett på å forsvare oss, hadde vi vært et rikt land! Da hadde vi ikke trengt slike som dere. Nå er det dere som redder oss."

De opplever de 700.000 som en skam og en fortvilelse. De gjør alt de kan for å skaffe bolig og jobb og utdannelse til hver eneste innvandrer, uansett hvor de kommer fra. Dette året er det kommet 30.000 nye, fulle av håp og forventninger og planer. De går inn som ressurser i Israels fremtid. Vi føler oss ydmyke og privilegerte over å få være med å hjelpe dem til å finne sin plass i samfunnet. Og for de fleste går det greit, de trenger bare et års tid på å lære seg språket og finne seg til rette. Men for noen blir livet vanskelig.
Ida Mudel er en av de i vår prosjektliste som har organisert et arbeid rundt disse.

Hennes julehilsen er full av takknemlighet over hjelpen hun har fått fra oss og andre - og full av bekymringer for de som livet er gått i stå for.
Hun forteller om en familie i Beer Sheva, der fem barn plutselig opplevde at far ble drept. Mor på 30 år - uten utdannelse - satt alene igjen med ansvaret. "Vårt samfunn støtter slike familier i krisesituasjoner, men bare ved å garantere deres fysiske eksistens", skriver Ida Mudel. Hun har spesielle programmer for slike familier. Disse barna fikk simpelthen hjelp av en kjent artist, som greide å synge seg vei inn til deres hjerter - som hjalp dem til selv å synge og spille og tegne seg ut av traumene, og sammen dro de ut på turer "for å oppleve naturens skjønnhet", som Ida Mudel skriver.
Menneskelig omsorg og personlig kontakt er hennes oppskrift på suksess. Og det har hun hatt! Etter å ha engasjert seg i "Mother to Mother"-programmet i over 15 år, har hun hjulpet 7 - 8.000 barn ut av fattigdom og traumer og til fullverdige, kreative liv. Hun er bare en liten, enkel dame, men har utrettet store og betydelige ting. Det er utrolig inspirerende.

Det kan jo passe i dette nyhetsbrevet å nevne at Kåre Kristiansen ble veldig betatt av Ida Mudel og hennes
innsats.

I det samme brevet forteller hun om en liten ulykkelig gutt som heter Erich. Han kom som 8-åring til Israel med sin mor, men fikk ikke statsborgerskap fordi faren ikke ville undertegne papirene. Han følte seg fremmed og annerledes, men disse fem farløse søsknene tok han med seg. Nå ble han plutselig medlem av en familie med seks barn, og mammaen hans fulgte med.

"Desperasjonstiden er over for disse to familiene", skriver Ida Mundel, og takker for sjenerøse og hengivne venner som har gjort det mulig å forandre livene til disse - og mange andre familier.

Vi sender takkene videre til alle dere og ønsker dere et rikt og velsignet og meningsfullt nytt år!

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver

www.hjhome.org