Vi tok med gruppen til det nye Yad Vashem, og det ble en tung runde. Hele tiden gikk jeg og tenkte på Eli Wiesels ord - "jeg fant ingen avdeling for raseri"! - Men det var mange avdelinger for avmakt.
Bygningen er ikke stor, den er konstruert som en stor trekant med en lang gate hele veien igjennom. sånn sett er man fristet til bare å gå fort igjennom, men det er jo ikke hensikten.
På hver side - hele veien - er det små, tette rom, og man ledes gjennom dem alle for å komme videre. De har simpelthen kuttet opp gaten i midten, så her det ingen lettvint vei ut når man først er kommet inn.

"Ved å huske fortiden skaper man fremtiden", er en slags overskrift. "Dette er hjertet og sjelen i enhver jødes liv", sa Eli Wiesel. Derfor må vi ta det inn over oss, og det velter inn over oss. Videofilmer ruller og går overalt, klær og leker - barnetegninger - gamle pass, bilder og notater i tillegg til kjempestore bilder av nød og skrekk gjør at vi ikke sliper unna.
I flere rom går vi på gatesteiner fra ghettoen i Warshawa, f.eks.
Ved utgangen presenteres vi for millioner av navn. Og fremdeles leter de etter navn og identiteter. Det skal ikke bare være et minne om seks millioner jøder, men om hver enkelt menneskeskjebne. Det skal ikke var mulig for ekstremister rundt om i verden å forlede unge mennesker til å tro at dette er "jødisk propaganda". Vår lille del i dette er at vi i mange år har sponset arkivarbeidet, der unge innvandrere fra ulike språkgrupper har bladd seg tilbake i sine lands dokumenter og fortegnelser. Noe av resultatet av deres arbeid var det vi fikk se i dette nye Yad Vashem. Det ga en litt god følelse midt oppe i alt det vonde.

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver