Tema: Vennskap med Israel Av: Anne-Marie Gravdahl Publisert: 6. oktober 2005

Jeg vil aldri forlate deg
Det var rart å komme til Israel mens evakueringen pågikk. Rart å se at livet pulserte som vanlig, varmen var uutholdelig, og strendene var fulle av badegjester.

Det er alltid rart å tenke på at store katastrofer kan ramme ett sted, mens folk like ved bare forsetter å sysle med sitt. Jeg tenker alltid på det når jeg ser et gravfølge - noen mennesker er i dyp sorg og fortvilelse, mens folk rett ved siden av kanskje nyter en øl på en fortausrestaurant og gleder seg over sol og sommer. Men det er som med ringene i vannet. Kaster vi en stein, blir effekten voldsom der den treffer, og øyeblikkelig brer det seg ringer utover rundt treffpunktet. Jo nærmere ringen er nedslagsfeltet, jo kraftigere er den. Men selv ganske langt ute danner det seg ringer. Slik får hendelser ringvirkninger - ulike i styrke etter hvor mye selve årsaken angår en. Ingen av oss greier å ta inn over oss alt, men vi kjenner det når en ring treffer oss!'

Tilsynelatende var alt som før i Israel. Men døgnet rundt var alle TV-kanalene fulle av reportasjer og opphissede debatter. Nesten alt foregikk på hebraisk, men likevel var det lett å identifisere følelser. En rasende debattant sa det slik: "The gap is unbridgeable"! Men så føyde han til - "men det er vår eneste sjanse å bygge den broen." Det er Israels enste sjanse til å overleve, det er vår eneste sjanse også. Vi kan ikke dele jødene inn i "de som er for" og "de som er mot". Vårt oppdrag er å gi dem det vi makter av støtte og oppmuntring.

Jeg spurte alle jeg traff, hva de mente om situasjonen. Alle følte at det var tungt. Alle slags forklaringer ble fremsatt, konklusjonene hos alle var at "vi må gå videre".

"Fra teori til virkelighet" ble det da vi plutselig befant oss blant 45 familier som nettopp var blitt fraktet fra "Vestbredden" til Ulpan Akiva. Hvor lenge skulle de bo der? Det var det ingen som visste. Ulpan Akiva er et praktfullt sted, men det er et studentinternat, og det kan ikke være lett for familier med små barn å finne ut av livet i en sånn situasjon. De fortalte at folk i nabolaget hadde kommet med blomster og kaker, men det var lett å tenke seg at det måtte være nokså malplassert, slik situasjonen var. En føler seg ofte temmelig hjelpeløs som medmenneske!

Jeg grep fatt i en offiser som gikk omkring med blokk og blyant. Han var utsendt fra regjeringskontoret, sa han, for å prøve å bistå de hjemløse. Han slet med følelsene sine, sa han også, men han hadde en jobb å gjøre! - "Hvorfor har dere ikke satt opp hus til dem når dere tvinger dem ut av hjemmene sine"? spurte jeg.

- "Evakueringen var godt planlagt," sa han - "men etterpå? - That is Israel" - Ja, kanskje det. Men i så fall får de det til etter hvert. Det ble også inntrykket da vi dumpet opp i neste gruppe - flere hundre fra Gush Katif - Vi skulle møte noen på "Hotell Paradis" i Beer-Sheva for å finpusse turplanene, og der var det nesten ikke mulig å komme frem! Flere hundre var kommet dagen før og skulle bli der på ubestemt tid. Det var rart å tenke på at bare for få dager siden hadde de kjempet og grått - så mange flotte, unge mennesker! Det krydde av barn, det var et øredøvende leven, men alle var nydelig kledd, og barna var pyntet.

Ganske snart skjønte vi at vi var havnet i en brith-seremoni
- en liten gutt skulle omskjæres. Åtte dager gammel, det var veldig spesielt - og gripende. Han må ha blitt født midt i de verste tumultene, og nå lå han så nydelig på en slikedyne - kledd i blonder og lyseblå bånd. På dynen var det brodert symboler fra Bibelen, og familie og venner sto i ring rundt ham, stolte og glade. Noen bar på en Bibel, noen hadde bønnesjal, alle hadde kippa og hatter. Vi følte oss jo som det vi var, turister og inntrengere, men likevel på en rar måte inkludert. Selve seremonien foregikk under øredøvende musikk der i hotellvestibylen - med helt sikkert tradisjonelle bønner og skriftlesninger. Jeg har aldri vært med på en sånn begivenhet. Mor gråt, og barnet gråt, og jeg gråt, og så var alt over, og lille Zion Menachem sov videre mens alle mennene danset ringdans. Og der var det mange menn - og gulvet ristet, og jeg vet ikke hvor lenge det pågikk. Men dette var ikke utslåtte, triste mennesker, men folk som var fulle av kraft og besluttsomhet.

Det var som om den gamle bibelhistorien rant gjennom hodet mitt. - "Jeg skal være din Gud for deg og din ætt etter deg. Det skal være en evig pakt! Og du, Abraham, skal holde din pakt - du og din ætt i alle de slektsledd som skal komme. Alt av hannkjønn skal dere omskjære - når en sønn hos dere er åtte dager gammel, skal han omskjæres ---- Og så kom landløftet, og så fornyet Han pakten med Isak - og med Jacob - og den lille gutten på silketeppet var også en paktsønn! Pakten inneholdt et løfte fra Guds side. "Jeg vil aldri, aldri forlate deg", sa Herren. Det har ikke vært lett å være dette paktsfolket. Styrken de alltid henter, må være nettopp i vissheten om at Gud aldri, aldri vil forlate dem. Derfor kommer de alltid igjennom, derfor går de alltid videre. Derfor blir vi alltid ydmyke - men også beriket gjennom vårt arbeid for Israel.

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver

www.hjhome.org