Sånn sett var saken klar. Han slo ut med armene og beklaget og betalte både skade og leiebil - men formalitetene må jo ordnes, og det tok et par timer å utveksle formularer på tysk og norsk, og vi avsluttet med å utveksle visittkort. På mitt sto det med store bokstaver "Hjelp Jødene Hjem" og det lar seg forstå både på tysk og engelsk, så jeg ventet meg en aldri så liten debatt om temaet. Og ganske riktig - han så på kortet og sa: "Was ist das?" - og så brøt han ut i begeistring - "Jeg har slektninger i Sveits og de driver med akkurat det samme!" - De traff jeg forøvrig på den store Tel-Aviv-konferansen i sommer; en pussig, liten verden. Der satt vi en uggen, grå morgen på Holmenkollen og diskuterte Holocaust! - en tysker på tur og en nordmann på jobb.

Det var han som brakte opp temaet, og jeg visste at jeg snart skulle ned å delta i 50-års-markeringen for Holocaust. Han snakket om tyskernes skyldfølelse, han må ha vært barnebarn til de skyldige. Han fortalte om det flotte Holocaustmuseet i Berlin, og egentlig bygger de slike museer overalt nå, i Tyskland.
"Skrekkelig digre er de - og flotte", sa han: "Wir müssen es nicht vergessen!" - Det var også temaet i Jerusalem - aldri glemme, og aldri tilgi! - ? -

Jeg stusset jo over det siste og spurte en "overlever". Svaret har jeg fundert over hele tiden siden: "Hvem skal tilgi hvem?" Min mor og mine søsken omkom i gasskamrene - de kan ikke tilgi noen. Ingen vet hvem som drepte dem, så hvem skal man tilgi? Men uten tilgivelse ligger det en avgrunn ....

Det var noe av det tyskerne i bobilen også ga uttrykk for. Skylden blir værende fordi den er uoppgjort! Så bygger og bygger man flotte minnesmerker over redslene for på en måte å be om unnskyldning - Men de det gjelder, er jo ikke her. Og skylden overføres
til stadig nye generasjoner tyskere - murt inne på en måte.

"Aldri glemme fortiden - leve i nåtiden - skape fremtiden" var "tittelen" på de tre dagene i Jerusalem. Det var en verdig og flott markering, der "alle" var til stede.

Åpningsseremonien ute under stjernehimmelen var mesterlig regissert. Bak scenen var det satt opp et veldig filmlerret i en halvsirkel, og mens alle talene og sang og musikk pågikk, gikk en neddempet lydløs film over lerretet, satt sammen av mange slike filmklipp som vi har sett. Av og til bare stanet filmen, og vi ble sittende å se inn i et forskremt barneansikt - eller på en ærverdig gammel jøde med en liten koffert på vei til tilintetgjørelsen, eller .... . Det var sterke inntrykk.

En liten episode ble også veldig rørende. Israels mest kjente fiolinist hadde et musikkinnslag.

Da han avslutet det, fortalte han at han hadde fått fiolinen av en gammel leirfange som hadde hatt den hos seg under hele oppholdet. Denne fiolinisten hadde satt den i stand, nå hadde han spilt denne konserten på den for siste gang, og nå overleverte han den til Yad Vashem.

Mange talere trakk paralleller mellom Holocaust og situasjonen i dag. "Den gangen var vi våpenløse", ble det sagt. "I dag kan vi forsvare oss selv." - Situasjonen er ikke den samme som i 1930-40 - årene. Men hatet mot jødene er det samme - det kalles antisemittisme. Som det er blitt sagt før: Antisemittisme er en sykdom som verden lider av, men som jøder dør av! Men det går an å kurere den sykdommen ved at de som støtter Israel, roper det ut! Vi er mange, men når vi tier, virker vi få.

I USA skal det være en kraftig opptrapping blant grasrotkristne i støtten til Israel. Det er vårt ansvar og vår plikt ut fra Guds ord å stå med Israel. Da befinner vi oss også på vinnerlaget, og det gir alltid en god følelse. For "Herren er Gud over Israel".

I Esaias 46,3 står det slik:
"Jeg lar min rettferdighet komme nær. Den er ikke langt borte, og min frelse drøyer ikke.
Jeg gir frelse i Sion og min herlighet til Israel!"

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 7/2003.

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver