Alle slike utsagn er oppskrifter på nulløsninger, i alle fall er de helt sikkert gale eller intetsigende. Skal man løse en konflikt, må man prøve å finne årsaken til konflikten. Den begynner nesten alltid ett sted eller med en situasjon. En mann som ustanselig spiller bort ukelønnen sin, setter i gang en prosess. Det blir urimelig å si at ekteskapet sprakk fordi "kona var sur!"

Agathe Cristie - den berømte kriminalforfatteren, snakket ofte om offerets rolle. Hun hevdet til og med at noen ofre var de skyldige fordi de lot seg drepe! Den sure konen var på en måte den skyldige fordi hun ikke tidlig konfronterte mannen!

Agathe Cristies tanker er at man lar den skyldige slippe til - man gir ham rom for overgrep, man er "from" eller "høyverdig" eller "forståelsesfull" og vender det andre kinnet til for lenge, eller man vegrer seg for konsekvensene.

Når vi ser på Midtøsten-konflikten slik den har utviklet seg til nå, er den havnet i et spor der det ikke ser ut til å være andre løsninger enn katastrofer. Terroren må opphøre, men først må Israel trekke seg tilbake. Israel rekker seg ikke tilbake før terroren opphører, dermed er det låst. Selvmordsangrepene må ta slutt, ja, men da må Israel slutte å bombe hus og hjem, og det gjør de når selvmordsangrepene tar slutt.

Løsningen ligger i fortiden et sted, og den blir fort litt diffus for oss. Dermed står konflikten på stedet hvil, i og for seg er det bekvemt for mange. Det er feil på begge sider, vi kan intet gjøre, la oss heller ta fatt på andre oppgaver!
Men frustrasjonen ligger der, og av og til får den fritt utløp.

Når diskusjonen om f.eks. Irak låser seg fast, "skal Norge være der eller ikke?" - "bør amerikanerne forlate vepsebolet og overlate irakerne til seg selv?" - "Skal franske og tyske firmaer få lov til å etablere seg?" - er det alltid en eller annen ekspert som kommer med det forløsende ordet: Israel må ødelegge sine masseødeleggelsesvåpen! Det er de som skaper uro i hele regionen - eller "Israel må trekke seg ut av de palestinske områdene" - og så lander debatten rolig og fredelig.

Hvorfor disse betraktningene? Jo, fordi det er blitt en trend - langt, langt inne i kristne miljøer å nøytralisere sitt Israel-engasjement. Begrunnelsene er akseptable ut fra den vanlige, objektive tankegangen - "det er feil på begge sider" - Derfor overlater vi til forsynet å finne løsninger.

Det er jo en slags from løsning å overlate alt til Vår Herre. Han har oversikten, og Han vil ordne opp til slutt. Men Guds prinsipp er å benytte seg av oss! Han gir mennesker oppdrag og oppgaver som de får ansvar for, og så hjelper Han. Men Han overtar ikke!

En banal illustrasjon - en tolvåring strever med mattestykkene uten å få dem til. Han ber om hjelp og får selvsagt det. Men han må selv skrive dem inn og levere dem på skolen. Det ville ikke være noen hjelp overhodet om jeg tok matteboken, gjorde ferdig stykkene og gikk på skolen med dem!

Vi har fått et bibelsk oppdrag. Vi skal stå på murene, vi skal vokte Guds folk, trøste dem og være til hjelp.

Det er vår del av avtalen, så gjør Gud resten! Det er ikke bare noen som har fått dette oppdraget. Det er heller ikke bare noen som må hjelpe barna med matteleksen. Alle som har barn, kommer i en slik situasjon. Alle som kaller seg kristne, har fått oppdraget. Det er ikke mulig å tolke det bort fra Guds ord, det er for direkte og gjentas for ofte.
Vi står foran et nytt år. Det inspirerer alltid for nye planer, ettertanke og visjoner. Vi har klare visjoner for det nye året og for fremtiden. Israel angir tiden for oss, Israel er bærer av løftene. Vi vil gjerne koble oss på og motta de velsignelsene som følger. Da vet vi at det nye året vil bli et strålende, begivenhetsrikt år for oss alle.

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver