Så mange fantastiske mennesker levde i ytterst fare - de ble arrestert og torturert og til og med drept for sin tros skyld eller for sin jødiske identitet. Mange grusomme historier verserte, spesielt husker jeg at de var redde for å bli innlagt på psykiatriske sykehus. Der ble de surret inn i våte bandasjer - og når de tørket, krympet de og strammet nesten livet ut av dem.

Likevel møttes de i hemmelighet - de kom til samme sted til forskjellige tider, og de holdt "viskemøter" av redsel for at naboene skulle melde dem.De tok kjemperisker for å hjelpe hverandre, og de tok kjemperisker ved å ta imot besøk av utlendinger. Og vi - som kom fra Vesten - måtte pugge utenat navn og adresse og telefonnummer i tilfelle vi ble tatt. Alt som var nedskrevet, var forbudt! Professorer og leger og atomfysikere, f.eks. levde i opptil 17 år som gatefeiere og billettselgere på kino bare fordi de hadde søkt om utreise til Israel. Men dette er vel forlengst historie? sier du kanskje. Ja, og derfor er det blitt en del av vår ballast gjennom livet. Mange av disse menneskene som levde i umulige kår, er nå i Israel, og mange av dem er godt synlige i samfunnet både på den politiske og den vitenskapelige arenaen. En kunne lett ha tenkt seg at de i stedet ville ha bukket under som pillevrak.
Natan Sharanski - som vi skal møte på turen vår, er ett eksempel. Ida Nudal, som vi også skal møte, er et annet. Begge har årelange, rystende opplevelser bak seg.

Men, tilbake til aha-opplevelsen! Jeg gikk alene en natt gjennom Moskvas folketomme gater etter å ha vært sammen med noen av disse nøkkelpersonene, og jeg filosoferte litt over hvordan i all verden de orket - i usle, stakkarslige kår, i stadig fare for å bli tatt - og likevel fulle av kraft og utstråling. Det var flotte, spennende mennesker med tro av kraft - og trass, rause og kreative. Og plutselig slo det meg at lidelsen er en ressurs! Siden har den tanken aldri forlatt meg, men stadig forsterket seg. Lidelsene lurer - motbakkene fører oppover, farene henter frem styrke som bare trengs når det er fare på ferde!
De 65 % "ubrukte evner" ligger der som ressurser til å bruke når situasjonen krever det!

Har vi ikke undret oss over alle de som befant seg i øverste delen av New York-tårnene og som hadde styrke til å ringe hjem og si at nå er livet slutt for meg? -
Eller de som gikk løs på kaprerne i det ene flyet som var ment for Det hvite hus - og krasjet det i bakken?
Etter å ha deltatt i markeringen av Yad Vashems 50-årsjubileum i tre lange dager, har disse tankene bare fått ny næring, og de har gitt ny styrke. Vi møter alle lidelsen på vår vei gjennom livet. Vi frykter den, og vi skjuler den. Da kan det være en oppmuntring i det å vite at lidelsen er - eller kan være - en ressurs som vi kan bruke - ved å få erfaring, f.eks. slik at vi kan hjelpe andre når de er i krise. "Jeg vet hvordan du har det" - forutsetter at vi vet noe om det - å være syk, å være alene, å bli sviktet, å miste noen man er glad i, å stryke til eksamen, å få sparken, å være økonomisk på knærne.

I møte med det jødiske folk finner vi alle disse lidelsene. Kanskje det er derfor de er så sterke, så dyktige, så gjestfrie - så fulle av pågangsmot på tross av alle farene og alt hatet rundt dem.
- Ufattelige redsler og lidelser dokumenteres gjennom Yad Vashem. Men hele monumentet er et monument over den kraften som vokser frem av lidelsen. Og når vi møter den selv, la oss ha det i tankene at dette kan gjøre meg til et rikere menneske, et mer troverdig menneske for andre. La oss også huske at vi møter ingenting som ikke Herren gir oss styrke til å takle. "Gud er vår tilflukt og vår styrke", sier kong David. Han hadde erfart at det holdt -
Han ble også en ressurs for en hel framtid!

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver